Ja, hva nå....? Det er et spørsmål som stadig dukker opp i mitt hode om dagen.
Livet går videre. Ubarmhjertig og rått. Det er uungåelig og nødvendig. Og det er slik livet er. Men jeg kjenner at jeg ikke er "der" ennå...
Selvfølgelig går vi ikke videre som om ingenting er hendt og selvfølgelig gjør det noe med oss... <3
Det er i dag fem uker siden jeg mistet min bror. Det var et sjokk for oss alle og de første par ukene var vi på en måte i en "boble" hvor det plutselig var mye som skulle ordnes og det gikk i ett omtrent natt og dag. Vi opplevde en enorm støtte fra familie og venner og vi nærmeste har også hele tiden stått tett sammen i sorgen. Når vi så vidt hadde kommet gjennom begravelsen fikk vi ro noen dager, men forberedte oss på å markere bursdagen hans som skulle vært den 23.07., og så skjedde dette fryktelige som har rystet oss alle så hjerterått og langt inn i sjelen.
Jeg har gjort meg mange tanker omkring bruken av facebook og blogg i denne tiden. Jeg kjenner på motstridene følelser når det gjelder denne "offentlige" sorgen, som det jo blir når vi utleverer oss i det offentlige rom. I utgangspunktet har jeg vært negativ til å bruke disse til slike personlige anliggender. Men! For det er en Men.. Vi så med en gang hvordan ungene taklet sorgen ved å bruke fb aktivt i denne tiden og de har fått mye støtte fra venner og bekjente. De fant en måte å uttrykke sorgen på, få litt utløp for tankene. Og fikk enorm respons. Samtidig gir fb de som står utenfor muligheten til å vise sin støtte og omtanke. Dette har vi jo også sett etter 22.07.2011. Medmennesker har behov for å utrykke omtanke, varme og medfølelse <3
Etter litt tvil og mange tanker la jeg ut et par sanger og bilder til minne om min bror på fb. Og det kjentes faktisk godt å gjøre det. Godt å hedre og minne <3
Bloggen hvilte noen uker, men så kjente jeg for noen dager siden på at jeg hadde behov for å skrive ned noen ord. Også her å få lov til å minne og hedre både min bror og alle de som tragisk mistet livet 22.07.2011.
Det gjør på en måte godt i det vonde, både å skrive ned noen tanker og å få respons på tankene... Og den responsen og støtten vi har fått gjør som sagt godt i en vanskelig tid.
Livet går videre. Må gå videre.
Sorgen slår til med full styrke iblant. Den kan utløses av musikk, bilder, stemninger og minner om en vi var veldig glade i <3
Håpløsheten føles enorm og tanken på fremtiden er skremmende.
Hvordan skal det gå? Hva nå? Mange vonde dager ligger foran oss..
Mitt hjerte gråter for alle som er rammet og sorgen har på en måte blitt dobbel med dette fryktelige som skjedde sist helg. Jeg gråter for min niese og min nevø, for Ståles samboer, for mamma og pappa. For meg selv, for jeg savner broren min. For mine nærmeste og for alle venner og familie.
Og jeg gråter for alle de som sist helg mistet en kjær datter eller sønn, en mor, en far, en søster, en bror eller en venn <3
Livsmottoet til min bror var: Vi lever bare en gang, det gjelder å nyte livet!
Jeg var veldig glad i og stolt av storebroren min. Hele livet var han min superhelt. Og superhelter skal som kjent ikke dø...
<3
Livet går videre. Og det går opp og ned..
Norwaycup er i gang, vi har hatt noen timer der i dag. I morgen venter en ny lang dag med flere kamper. Men solen skinner og fuglene kvitrer like muntert som før. Blomstene blomstrer. Eplene på trærne i hagen vokser.... Vi som fortsatt puster og lever på denne jord kan ikke slutte å leve. Kan ikke slutte å nyte livet. Kan ikke plage oss med dårlig samvittighet for at vi fortsatt lever.
Men, vi går videre med en erfaring vi helst skulle vært foruten.. Sommeren 2011 utgjør et skille i mitt liv og for veldig mange andres... Akkurat nå tenker jeg at denne sommeren ble en forferdelig sommer.
Men kanskje, når det får gått litt tid, håper jeg at vi kan finne frem til noen små glimt av glede, også fra denne sommeren... Vi får se...
Gode minner bærer vi med oss og selv om sorgen fortsatt river i oss og alt virker håpløst har vi ikke noe valg.
Livet må gå videre. Sammen med de vi er glade i <3
<3
Et boktips skal du få av meg i kveld;
"Boomerang" av Tatiana de Rosnay.
Jeg fikk låne den av en god venninne og jeg likte boken veldig godt! Samme forfatter skrev boken "Saras nøkkel", også en av mine favoritter.
Den har gitt et lite pusterom de siste ukene. Og handler faktisk om et søskenpar som er utsatt for en bilulykke. I dette tilfelle går det heldigvis bra, men med mange tankespor rundt dette med liv og død. Og livet i Frankrike i sin herlige alminnelighet... ;)
Jeg kjenner at det gjør godt å skrive ned mine tanker akkurat nå, selv om jeg på en måte føler at jeg utleverer mer enn jeg ønsker...
Jeg er en dårlig bloggvenn for tiden og det blir dårlig med både bloggrunde og kommentarer. Det svinger litt når det gjelder tanker om videre blogging.. Men, jeg har kommet frem til at jeg får ta det som det kommer og blogge i mitt eget tempo.
Jeg ønsker alle som titter innom en fin ny uke. Det er jo fortsatt
S O M M E R
Klem fra Gry
